Verdensveven er som skapt for alt mediepolitikken påstår seg å være til for.
At vi har en mediepolitikk fra forrige århundre som virker motsatt, er tema i YouBlee-kapitlet «Partipressen som forsvant».
Her skal vi se nærmere på prinsippene som ligger bak at vi i det hele tatt har en mediepolitikk, hvorfor vi har en mediepolitikk, og på mulighetene vi mister hvis mediepolitikken er gått ut på dato og er en bremse.
Kort fortalt er det som står på spill dette: Et offentlig samtalerom med bredde, og som dermed er redskap for de demokratiske verdier mange land har paragrafer om i sine grunnlover.
Det er skrevet mye i senere år om konsekvensene av at massemediene (slik vi kjente dem i forrige århundre) bare er en del i verdensveven, og kan komme til å drukne der. Nåværende sjef for president Obamas «Office of Information and Regulatory Affairs» Cas Sunstein, var for eksempel nokså bekymret i en kronikk av betydelig lengde i Boston Review sommeren 2001.
Han fryktet den dramatiske forskyvningen i retning av økt individuell kontroll over innholdet i hver enkelt borgers mediebruk: Hvordan man i verdensveven lett kan skreddersy sin egen mediehverdag, og dermed trekke seg ut av den store sammenhengen. Nettets evne til å samle likesinnende, og skape ensporede miljøer som ender i ekstremisme, analyserer han grundig. Noen vil sikkkert si, i lys av siste års store politiske dramaer, at han har kunnet sanne sine ord.
Men lest på nytt i 2011 er denne artikkelen nå vel så interessant i mediepolitisk perspektiv, i motsatt retning. Det istykkerslåtte, balkaniserte offentlige rom han så for seg på nettet blir ikke nødvendigvis slik han trodde. Dersom prinsippene han argumenterer for i artikkelen nedfelles i en helt ny bransje, bygd opp fra grunnen, kan han tvert om få det slik han ønsker seg, og det motsatte av hva han fryktet. Men han må sette inn støtet straks, før Murdoch, Berlusconi og likesinnede er keisere også i veven.
Det vil i så fall kreve lovgiveres oppmerksomhet på rammebetingelser som kan fremme en slik utvikling. Det må bli slutt på at den dikteres av lobbyister fra de aldrende mediekjemper.
Hvilke egenskaper og hvilke betingelser peker han så på, som myndighetene kan velge å favorisere gjennom ny medielovgivning?
Verdiene som kan bli borte uten mottrekk finner Sunstein i det han kaller unanticipated encounters, uforutsette møter, både med mennesker og medieinnhold. Mangfoldet i en bygate – eller i et 17. mai-arrangement – eller i en avis eller TV-kjempe av det gamle slaget – med alskens små og store begivenheter, fjerne og nære, omtalt og kommentert.
Sunsteins analyse av massemediene slår i ulike retninger. Felles dagsorden gjennom samme slags stoff i standard nyhetsformater i alle store aviser og landsdekkende TV-stasjoner er fint. Slik dukker det også opp saker i folks bevisshet som de ikke har brydd seg om eller sett noe særlig til på forhånd. Men så er det det at disse redaksjonene kanskje ikke er så felles likevel, og kanskje ikke så politisk nøytrale heller. Dagsrevyen på en hvit TV-kanal ligner lite på den som blir sett av afroamerikanere eller den store spansktalende del av befolkningen i USA.
Balkaniseringen har allerede skjedd i massemediene. Sunstein fryktet at dette var i ferd med å akselerere med verdensvevens sosiale medier, som jo allerede var i full flor i 2001. Ånden er kanskje ute av flasken, skrev Sunstein. Han var redd toget allerede var gått for det meningsfulle offentlige rom.
Godt over midten av artikkelen kommer følgende sukk: Den opplagte konklusjon er at det er ekstremt viktig å påse at folk blir presentert for andre synspunkter enn dem de for tiden er enige i.
Så fortsetter han med en (i faglige fora) ofte sitert utlegning av fenomenet sosiale kaskader. Som i varianten cybercascade i korthet handler om at for eksempel agitatoriske oppmarsjer i Facebook-grupper blir til bensin på bålet, som raskt sprer seg og blir til skogbranner.
Et oppdelt, fragmentert offentlig rom er bent fram farlig for innbyggerne i et demokratisk samfunn.
Først i siste tredjedel begynner Sunstein å sirkle inn strategier som kan virke i motsatt retning, opplegg for likevel å gi innbyggerne felles erfaringer og kunnskap via mediene. Han bruker det medienøytrale begrepet General interest intermediaries på slike virksomheter.
Tre faktorer, mener han, kan bidra til å løfte fram begivenheter slik at de alle i en gitt lokal eller nasjonal befolkning blir interessert og tar del; at de er med på å skape et ekte demokrati.
1) Underholdning
2) Møter med hvem som helst
3) Dugnadsprosjekter
Beskrevet i presseterminologi fra forrige århundre er slike begivenheter, hvor mediene alltid har en rolle: Holmenkoll-dagen og Melodi Grand Prix, 17. mai, Rusken-aksjon.
Det var ikke Cas Sunsteins mål den gangen i 2001 å lansere noen tunge politiske reformer eller oppskrift på framtidas (les: nåtidas) mediepolitikk. Spørsmålet er om han i dag vil følge de forsiktige rådene han lanserer mot slutten av artikkelen.
Etter å ha beskrevet problemene, peker Sunstein på mulige strategier for å få bukt med dem.
Tre grunnpilarer i samfunnet, sett i demokratisk perspektiv, må prioriteres.
A) Bred nyhetsformidling, i den forstand at folk må få servert saker, temaer og synspunkter de ikke har valgt ut selv på forhånd, i det minste i en utstrekning som kan skape en smule innsikt og pirre nysgjerrigheten.
B) Verdien som ligger i at det finnes en hel rekke felles erfaringer i befolkningen.
C) Nødvendigheten av at folk får vite om de større poltiske spørsmål og prinsippielle saker, sammen med hele spekteret av synspunkter på dem.
Naturligvis ville det ha vært helt ideelt om befolkningen etterspurte, og de privateide mediebedriftene skapte, en hel rekke tilbud som møter disse kravene. Sunstein er en smule optimistisk: Nye teknologier kan presentere ulike synspunkter og skape muligheter for folk til å finne sammen og oppleve ting i felleskap, skriver Sunstein. Kanskje klarer de dette på egenhånd. Men i fall de ikke får det til, synes Sunstein det er vel verdt å vurdere både private og offentlige tiltak som kan skyve i riktig retning.
Han lanserer fem strategier, i lys av reguleringer og tiltak myndighetene i en viss utstrekning har slått inn på allerede.
Egenerklæring. Som andre bedrifter med samfunnsmessig betydning (forurensende industri f.eks.) skal mediebedriftene opplyse om sitt formål og regelmessig rapportere til offentligheten om hvordan dette etterleves rent konkret.
Selvregulering, etter prinsipper vedtatt i bransjens egne etiske regler for «god oppførsel».
Subsidier. Regjeringen kan yte pengestøtte til institusjoner som gir rom for ytringsfrihet, sa Sunstein. Han viste til opplegget i USA med det reklamefrie Public Broadcasting System, et opplegg han så på som litt gammelmodig. Han anbefaler bredere tiltak i lys av de nye mulighetene i verdensveven.
Kanskje bør regjeringen subsidiere et «Public.net», tilrettelagt for debatt rundt offentlige saker – med vedtektsfestede borgerrettigheter – slik at alle slags folk og synspunkter får slippe til, skriver Sunstein forsiktig. I dag, i den avgjørende stilling i Obamas regjering, kan han stille spørsmålet til seg selv og vite svaret uten å måtte åpne munnen.
Linker. Sunstein agiterer sterkt for økt bruk av linking i de redaksjonelle sakene, og slik åpne veien for publikum til større bredde i nyhetsdekningen såvel som i bakgrunns- og feature-saker. Hensikten er å motvirke tendensen til at folk bare henter informasjon som er ekko av egne oppfatninger.
Skulle mediene vise seg å bli lite flinke med en slik linke-praksis, er Sunstein ikke fremmed for verken subsidiering eller regulering, altså både gulrot og pisk fra myndighetenes side om nødvendig.
Offentlig fortau. Dette er Sunsteins siste og mest originale forslag til større bredde i folks mediebruk. På de mest populære sidene i verdensveven, som han nok den gang fortsatt trodde ville tilhøre de store TV-selskapene, foreslår han separate seksjoner, eller fortau, med linker til alternative nettsteder med stoff i samme gate.
Flere av disse tiltakene kjenner vi godt fra norsk medievirkelighet, ikke minst selvreguleringen med Redaktørplakat, Vær varsom-plakat, Pressens faglige utvalg osv. Egenerklæringen har en fin versjon i Verdens Gang. Subsidier har vi nok av, bare til feil formål. Formål og praksis når det gjelder linking derimot har norske nettaviser liten forstand på, særlig på den måten Sunstein ønsker seg.
Uansett er dette veldig gode råd på veien, fra en forfatter som nok ikke den gang næret de største forhåpninger – for så å få hele ansvaret på egne skuldre da Obama ble USAs president.
Den offentlige samtalen i et norsk perspektiv
En som heller ikke er særlig optimistisk i anslaget – han mener vel at toget gikk allerede da partipressen forsvant – er Magne Lindholm, høgskolelektor på Journalistutdanningen i Oslo; produktiv og ryddig tilrettelegger av stoff innenfor mediefaget.
«Den offentlige samtalen» går rett inn der Sunstein er mindre konkret; hva slags samtale er det vi snakker om, der ute på torget, i det offentlige rom?
Bare så det er sagt med det samme: I konklusjon, pressehistorisk, er jeg enig med Lindholm i både at og når det gikk utforbakke for våre nyhetsmedier. Mangfoldet fra den gangen, med partiaviser og vanlig, bred nyhetsjournalistikk gående i mange redaksjoner landet rundt, er borte nå.
Ulykken som skjedde var at nye aksjeiere snek seg inn bakdørene og overtok styringen. Etter en del fete år begynte slaktingen for ti-femten år siden. Allerede før den tid ble samfunnsoppdraget dyttet mer og mer i skyggen av de kommersielle prioriteringene.
På samme måte som jeg leser Cas Sunstein, leser jeg artikkelen til Magne Lindholm. Ikke bakoverskuende om hva som er blitt så trist og leit etter som utviklingen har gått sin gang, men framoverskuende. De leverer begge gode beskrivelser av det som kan bli en ny, seriøs og profesjonell redaksjonell virksomhet i en publikasjon i verdensveven.
Sunstein er høyakademisk jussprofessor og sirklet inn sitt tema fra den kanten. Lindholm skriver også med akademisk tilnærming, i skjæringen mellom sosiologi og språkkunnskap. Da er Jürgen Habermas uunngåelig.
Dermed blir det også i denne teksten en del ikke så oppsiktsvekkende, men dog litt nødvendige beskrivelser, som at... I den offentlige samtalen behandles den offentlige mening. Og… Ti tusen mennesker som sitter i bilkø og lytter til samme radioprogram er … ingen offentlighet. Det er de heller ikke når de sitter hjemme og ser på TV.
Forskjellen ligger i om det er en virkelig samtale mellom virkelige mennesker som foregår, eller om det bare står et apparat et sted og ljomer. Lindholm fortsetter:
Offentlig samtale forutsetter en velfungerende offentlighet, der de folkelige tverrforbindelsene er sterke, og fungerer i et samspill med samfunnets mer loddrette informasjonsstrukturer. Men hva er det som skaper en slik velfungerende offentlighet? Det er et begrep med uklare konturer, og ordet opptrer med stadig skiftende betydninger.
Habermas er ikke så helt på jordet når Lindholm siterer ham slik om hva offentlighet faktisk er: Den sfære der privatfolk samles og blir til publikum. Det er omtrent der jeg befinner meg når jeg logger meg inn på et sosialt forum i verdensveven.
I det minste ser jeg en kime der, som kan utvikles. Slik sett har saken til Lindholm mye å by på av råd og vink.
Det offentlige rom kommer ikke rekende på en fjøl. Det er, skriver Lindholm; et komplisert lappeteppe av forskjellige kommunikasjonstyper med en funksjonell kjerne: offentligheten grupperer seg i soner der alle prisipielt har adgang og snakker med hverandre i felleskap. Omtrent slik tenker jeg meg forum-delen i en publikasjon i den femte statsmakt.
Mye mer en det skal ha plass under en slik publisistisk paraply. Ikke A-pressens paraply vel å merke, ikke NRKs eller Telenors heller. Dette blir en ny type virksomhet og organisasjon.
Det offentlige rom i nettstedets forum styrer seg selv. Slike fora vil ha egne regler og eget besluttende organ som trer inn hvis situasjoner oppstår. Økonomisk og administrativt hører dette likevel virksomheten til. Alt det øvrige her drives på journalistikkens, redaktøransvarets og kildevernets basis. Mer om dette her.
Allerede i det Sunstein og Lindholm er sitert på over kan man ane konturene av en virksomhetserklæring. Videre må det være en debattkultur – som nok ikke kommer til å ligne på noe av det vi er vant med fra tidligere tider.
Her er det mye god «mat» i det Magne Lindholm skriver. Det handler om hvilke utfordringer den eller de får som skal tilrettelegge for en god og fruktbar samtale i det jeg kanskje kan kalle et YouBlee-forum, der alle kan ta initiativ og alle kan delta.
Ulike debattkulturer har vi mennesker hatt til ulike tider. Lindholm trekker opp interessante perspektiver, ved å fortelle hvor foranderlige rammene for den offentlige samtale har vært, i de større kultursamfunn vi har kilder om helt fra de gamle grekeres tid.
Mange av disse eldre reglene, prinsippene, kutymene osv. passer også på samtalene i verdensveven. Men som omforente rammer går alle slike systemer ut på dato. Det er et hovedpoeng hos Lindholm. Det er artig å lese om hvordan forfallet slår inn.
Største ulikhet mellom før og nå er at det aldri har vært aktuelt å slippe hvem som helst inn i samtalene på torget, på tinget, i salongene etc. Eidsvollsmennene er et godt eksempel fra 1914. Ordskiftet den gang, i Eidsvollsbygningen
, hadde sikkert en viss jordnær og nasjonal farge ut over den rene høflighet. Men de passet også på datidens kulturelle forbilde, som uten tvil kom fra de parisiske salonger, det moderne demokratiets vugge.
Denne salongtradisjonens forfall til snobbete, finkulturelle «møter» – som i en viss grad fortsatt finner sted – kommer godt fram i Lindholms artikkel. I det offisielle politiske ordskiftet gjelder fortsatt normene fra Paris, det vil si troen på fornuften. Men det er nå mest i troen, sier Lindholm trist.
Han peker på begrepet diskurs, som er blitt så allestedsnærværende i den skolerte debatt. Det er slike begreper som sørger for å holde vanlige, fornuftig tenkende mennesker utenfor den såkalt lærde konversasjonen, når den kunne trenge det – for fornuftens skyld.
Dagens massemedieskapte virkelighet og hvor fort ledende politikere, ja vi alle, må svare på store og små utfordringer, praktiske som prinsippielle, lover heller ikke så godt i Lindholms perspektiv:
Den som tror det er en vanlig menneskelig aktivitet å diskutere sindig om klart definerte saksforhold, får store problemer med å forstå det som foregår i det offentlige rom.
… Man må spørre seg om den ideologiske fristillingen [at avisene ikke lenger er partibundne, men privatiserte foretak] har ført til at store deler av pressen også har fristilt seg i forhold til fornuften. Hvis det er tilfelle, kan det være katastrofalt for den offentlige samtalen.
Dette avsnittet avslutter Lindholms nettartikkel. Tross det dystre framtidspespektivet leverer han som nevnt mye nyttig. Særlig i denne halve setningen:
…bygge opp frigjørende strukturer som setter innbyggerne i stand til selv å styre samtalen med seg selv. Ja, nettopp!
Med liten eller ingen styring fra andre enn de som selv deltar, viser erfaringene så langt at en del sjangere lett flyter sammen. Underholdning, tidtrøyte, undersøkende fundering og politikk, for å nevne noen. Et offentlig ordskifte er krevende, men selv i åpne fora i verdensveven kan det foregå i siviliserte former.
Det handler om å se seg til begge sider, vite noe om de andre, og om når, hva og hvordan man best kan komme til orde, eller slippe andre til. Slik var det før, i rådslagning.
Den kulturelle og politiske rammen er derimot nokså ulik. Den vil sikkert være forvirrende for de fleste i mange år framover, siden samtalene mest foregår ved hjelp av datamaskiner koblet til internettet. Det samme gjelder spredning av informasjon og bevegelser i folkemeningen.
De selvstyrte diskusjonsfora på internett kom før verdensveven, i såkalte nyhetsgrupper [newsgroups] og i e-postlister. Truende og forvirrende den gang som nå. Men du verden så mye man allerede har lært – om flammekastere og troll.