Ja, for her kan det fort bli bruk for å skrive om historien - i den forstand at det som finnes skriftlig om dette temaet er temmelig tynt. Og at de antagelser som så langt har rådet neppe holder stikk.
For en del år siden, i 1976, ble en hakke laget av elggevir sendt til laboratoriet for datering med C 14-metoden. Den ble funnet i ei myr på Hadeland og levert inn til Oldsaksamlingen i Oslo i 1889. Overraskelsen var stor da den viste seg å ha vært i bruk for godt over syv tusen år siden. Klikk på faksimilen til høyre, så kan du lese hva Egil Mikkelsen i sin tid skrev om den «nyoppdagede» oldsaken fra steinalderen på Hadeland.
Det som lyder litt pussig er at selv om hakken utvilsomt har vært i jordbrukets tjeneste, fører dette på ingen måte til noen ny bestemmelse av når vi fikk jordbruk i Norge. Det har fagarkeologer forlengst fastslått begynte 2000 år senere. Et dogme (av mange - jmf. alle presseoppslagene, år etter år: «Må skrive om historia».) som fortsatt gjelder i faget, på tross av nye funn.
Også dagens bønder vet at man kan gjøre mer eller mindre av begge deler, alt etter som… Om hakken forteller pollenanalyser (av det de fant i sprekkene) at den ble brukt til å dyrke strandrug. Men det sitter tydeligvis litt langt inne å forbinde dette jordbruket med Hadeland, at det var her det ble dyrket strandrug. Hakken er antatt å ha tilhørt en tilfeldig forbipasserende sørfra.
I rapportene fra de mange utgravinger av boplasser rundt Oslofjorden i den senere tid, er arkeologenes bilde av steinalderen i strøket i endring. Kanskje kom folk tidligere? Kanskje var de flere enn antatt? Ja, kanskje kom de fra flere kanter av verden også? Etter hvert som isen trakk seg tilbake, kom det mennesker både fra sør, vest, øst og nord, mer eller mindre.
Jeg gikk lenge og lurte på når isen forsvant i Randsfjorden. Jeg så for meg mennesket med elghornhakka sitte på kanten av Nordmarka med isebreen like under seg, liggende høyt over Jevnaker sentrum og nordover mot Grymyr, Røykenvika. Der oppe møtte den mot slutten av istiden en liten bretunge innover i Viggadalen. Høyere opp, mot Jotunheimen, var det kanskje allerede bart?
I så fall hadde han alt sittet der et par tusen år, kanskje mer.
«Hele innlandsisen smelter bort på noen få tusen år», står det i «Landet blir til». Etter for ca. 11000 år siden, da brekanten lå i Holmenkollåsen – og mennesker hadde slått seg til på Holmlia, gikk det svært fort.
1000 år senere var både Nordmarka og Tingelstad grønn og frodig. Hadeland hadde på hakkemannens tid, for vel 7000 år siden, alt å by på for en steinalderfamilie. Ja slik hadde det vært en god stund allerede, i minst tusen år. Med et behagelig og fruktbart klima, bedre enn i dag, med kulturens faste byttedyr og fisk passe tilgjengelig. Litt strandrug kunne nok familien også koste på seg. Den var heller ikke den eneste familien her på Hadeland.