I hovedsak dreide dette seg om en presentasjon av de nyeste arkeologiske funn i Breheimen. Det skjedde på et dagsseminar på Norsk fjellmuseum i Lom, et spennende sted med en flott utstilling. Dagen etter ble det holdt et knakkekurs for en håndfull mannfolk som hadde meldt seg på. (Egentlig - viste det seg - var vi hanket inn som utstillingsobjekter på museets «åpne dag». Vi satt like bak mammuten.)
Her er vår lærer, flintsmed og arkeolog Morten Kutschera fra Bergen, i gang med redskap og emne. Knakkesteinen i høyre hånd og en flintknoll fra danske strender på kneet. Kutschera representerer en spennende faglig gren innen arkeologien. Det handler om å lære seg prehistoriske håndverk slik at man kan lage kopier av arkeologenes funn. Oftest ligger slike skatter bortgjemt på et vel bevoktet og klimatisk regulert sted.
Flintknakking – som jeg ikke ante noe om på forhånd – viser seg å være en global bevegelse av kyndige utøvere. Kutschera rangeres blant de beste i Europa. I USA, Europa og Australia finnes flere svært dyktige – oppdaget jeg på YouTube. (Søk på flintnapping.)
Her er flinsmed Kutscheras verktøy. De er av både stein og bein. Flintknakking består av flere teknikker, som det veksles mellom etter hva man vil fram til og hvor man er i prosessen.
Det som kan sies med sikkerhet er at de første menneskene som kom til Hadeland etter siste istid hadde slike verktøy. Alle hadde det og brukte det der de slo seg ned – for kortere eller lengre tid.
Steinene vi ser til høyre er knakkesteiner. De vil vi fortsatt greit kunne finne, bare litt mattere i overflaten enn rullesteiner flest. Beinredskapene kan også være konservert, eventuelt dypt i en myr. Men så lite karakteristisk som dette ser ut, er det lite trolig at noen vil skjønne hva det er, eller rettere hva det var, om de oppdager slikt i og på bakken rundt forbi. «Ikke noen oldsak», vil de aller fleste si.
Tilbake til Lom - og flintknakkingen. Det virket som om de fleste som hadde meldt seg på kurset – fem i alt – var mest interessert i å lage pilespisser, ja hele pila med - med surringer og fjær!
Pilespisser er på mange måter det enkleste i faget. Man får til en litt tilfeldig når man er heldig. Er man litt trenet er pilespisser også det minst strevsomme å bearbeide til riktig form. Men grunnen til denne interessen ligger likevil ikke der. Det var som hel pil de ble brukt. En ny giv i enkelte kretser for «pil og bue» antar jeg lå bak.
For arkelogogiens flintsmeder gjelder det samme, men på en annen måte. Pilespissene fra steinalderen er det eneste vi fysisk har igjen fra den gang. Men de satt jo i en pil! Derfor er også for dem hele pila det faglige målet. Som i steinalderen. Det var viktig for den enkelte jeger å kunne alt. Akkurat som Ishi.
Da jeg kom hjem fra Lom og begynte å studere, var det YouTube-videoene om Ishi som satte dette i perspektiv. De handler om den siste indianer - den siste levende indianer i tradisjonell forstand - som for vel hundre år siden kom ut av skogen et sted i California.
For noen våkne arkeologer demonstrerte Ishi steinaldermannens nedarvede ferdigheter; ikke bare den omstendelige flintknakkingen, men alt – også hvordan hele pila er blitt laget, med utvalg og bearbeiding av emnet i tre, fargepigmentene og fjærene. For ikke å snakke om selve buen, et helt håndverk i seg selv.
Ishi var starten på vår tids fascinasjon for flintknakking. Og for pil og bue, helst selvbygget etter mønster fra steinalderen. Slik sett, selv om det var en rent tilfeldig hendelse, var Ishi kanskje et av de viktigste arkeologiske «funn» i forrige århundre.
Mens vi satt der og knakket på hver vår flintbit, med ryggen til lokalet og publikum, kom spørsmålet gang på gang: – Hvor kommer flinten fra? Kutschera svarte tålmodig, hver gang, at den finner han i Danmark.
Rundt om i verden finnes flere typer flint, og også andre steinsorter med tilsvarende muligheter for den som kan knakke fram et eggverktøy. Det gjelder å kjenne emnets muligheter og treffe presist, i riktig vinkel, med egnet slagverktøy og -tyngde. Slik arbeider flintsmeden seg framover i mange, mange trinn. Vel å merke dersom oppgaven krever det, det vil si om det er et virkelig staselig steinalderredskap som er målet.
Det er også mulig, ja nokså enkelt, å knakke fram et brukbart skjæreverktøy av et flintstykke med bare ett slag. Det var nok slik i steinalderen også – enten det var mat, husvære eller flint – at litt måtte alle klare hver eneste dag. Men noen lærte seg det langsomme og nøyaktige arbeidet bedre enn andre.
For steinalderens mennesker på Hadeland kom også flinten fra Danmark. Der finnes de nærmeste stedene hvor flinten kommer opp i dagen. Men den ble fraktet hit både av mennesker som tok den med seg, og av isens vandringer i havet i istidene forut. Det er fortsatt mulig å finne dansk flint langs norskekysten, før i tiden ganske mye - på enkelte gamle strender, litt høyere opp i liene enn dagens vannstand.