Hadeland

Det var forfriskende, like innunder jul, å komme over en så dogmefri og velskrevet beskrivelse av prehistoriske tider på Hadeland - som den jeg linker til til høyre.

Jon Nygaard er professor i teaterhistorie, ansatt ved Senter for Ibsenstudier, Universitetet i Oslo. I dette essayet tråler han dypt i all verdens arkeologi, i sagalitteratur, språkforskning, helleristninger, hulemalerier og moderne genetikk. Alt sammen kan ha noe å fortelle om hva som ligger bak det mystiske bronsealderfunnet på Hadeland. I brede sveip tar han selve globusen fatt!

Langsomt legger han fram sine funn – og spekulasjoner. Ikke før godt over halvveis slipper han sin «ville» tese ut av sekken: Det var etterkommerne av en utvandret indianerstamme fra California som laget helleristningene i Alta, og som siden ble den kulturen som bronsebukkene kan knyttes til. 

Hvor grensene har gått for samenes områder i Sør-Norge er blant de aksepterte diskusjonstemaer blant dagens arkeologer. Det graves nyheter om dette hvert eneste år. Og man er ikke lenger så skråsikker. Men at samene er forhenværende indianere?

Samme type helleristninger som i Alta finnes i Corso i California. Disse er datert med sikkerhet til 16500 år før nå. Siden ble det av klimatiske grunner ubeboelig i Corso. Stammen, eller folket, la på vandring, og forsvant. Hvor mange de kan ha vært, vet vi ingen ting om.

Flere har spekulert rundt hvor de kan ha reist. Helleristningene er et spor. Men det er ikke sikkert det var samme kultur som laget de samme symbolene på begge sider av globusen. Slikt kan også skje tilfeldig. 

I de store hulemaleriene i Baskerland, det vil si Spania og Frankrike, finner vi dem også. Kanskje var enkelte mennesker like langveisfarende som nå? Og så tok de med seg det de så av slike symboler hjem igjen.

Der har spekulasjonene rundt Corso-indianernes bergkunst og de lignende i Europa stått en tid, til vi fikk en ny kniv i skuffen: Genetikken.

DNA

Det mitokondriske DNA er til tider brysom for arkeologiens gamle spekulasjoner. For drøyt ti år siden begynte analysene å komme. 

For eksempel var det ikke så greit da det viste seg at dronning Åsa av Oseberg hadde iransk DNA. Ja, hun som lå ved siden av også – enten hun var trell eller datter. Trell var dommen tidligere, nå tippes datter. 

Slike DNA-funn kludrer til hvem de var og hvor de kom fra. 

Teorien om utvandring fra California til Europa for 10-15000 år siden, og tilknytningen til bronsebukkene på Hadeland, virker troverdig på meg. Klimatiske og kulturelle forhold ligger bak. Mer mystisk trenger det ikke være.

DNA-sporet, hva forteller så det? Jo, at for 13600 år siden levde en i DNA-forstand «klan-mor» et sted i Europa – trolig i Spania eller deromkring. Etter henne finner vi en av i alt syv grupper som moderne europeere kan henføres til, gruppe V. Denne DNA-moren kalles Velda. 

Lagt til 26/1-14: Mørkhudet steinaldermann med blå øyne i de cantabriske fjellene nord i Spania for 7000 år siden. Nærmeste «slektninger» i nordligste deler av Skandinava.

Hvem tilhører så gruppe V, som nedstammer fra Velda? Faktisk både samene i det nordlige Skandinavia, og baskerne, der hulemaleriene er. Berberne i Tunisia har også en høy andel. Nygaard lanserer teorien om at indianerne fra Corso var etablert i Europa da Velda ble født. At Velda nedstammet fra Corso-indianerne. Det setter mange til nå løse brikker i puslespillet rundt bergkunsten på plass.

Deretter går det noen tusen år fram til Bronsebukkene. 

At denne nedgravde skatten har en svær seremoniell bakgrunn, slik Nygaard starter med, stiller jeg mer tvilende til enn at indianerne fra Corso vandret til Europa. Her lukter jeg mer teatralske motiver av i dag enn noe som virkelig kan ha skjedd.

Folk måtte grave ned sine verdisaker nå og da den gang. De hadde ingen bankbokser å skynde seg til om situasjonen var vrien. Lignende skatter er funnet nedgravd i bakken både i Norge og Sverige.  

Av samme grunn – urolige tider og «bankboks i bakken» – tar jeg også påstanden om offergaver til høyere makter med en nokså stor klype salt. Arkeologene har syslet veldig med hva slags religiøse ritualer folk har hatt, og hvilken gudeverden de har forestilte seg, i prehistorisk tid. Å kalle det de finner nedgravd «votivgave» gjør det kanskje fjongere og morsommere, men ikke mer troverdig eller vitenskaplig.

At funnstedet skal være så spesielt, skriver jeg også på teaterkontoen. Materialet, tilvirkningen og uttrykket i de to bronsebukkene derimot, kan i denne sammenheng antyde noe om hvem som hadde laget dem og hva de representerte.

Nygaards essay er rikt på innspill også her – setter tankene på flere spor. Men det er for eksempel et ganske langt sprang i tid fra da bronsebukkene ble laget til Snøfrid Svåsedatter og Ragnvald Rettilbeine levde. 

Ragnvald, sies det, var sjaman. Han ble brent inne på Hadeland for ca. 1200 år siden av halvbroren Eirik Blodøks som en av rundt 80 sjamaner – eller kanskje var de bare samer? 

Bukkene er støpt i to omganger. Hodene er datert til rundt 700 f.Kr., mens kroppene er datert til rundt 500 f.Kr. (Wikipedia). Bronsealderen gikk mot slutten for ca. 3000 år siden, da jern ble det viktigste og gjeveste metallet. Bukkene ble funnet kun sammen med andre bronsegjenstander. 

Før jernalder og vikingtiden har det vært ulike kulturer og folkeslag innom her. Stikkord for del av perioden: Folkevandringstid. De danket hverandre ut. Og dermed var bronseskatten glemt.

Eller? Det skulle vel aldri ha vært ei gravrøys plogen skar borti i 1924?

Publisert 12. januar 2014.

—

Gravgods likevel

22. januar 2014: … er det nok bare å tilføye at Jon Nygaard ikke har lest sin «Grieg», eller – for sin egen histories skyld – valgt å se bort fra det jeg nå leser i kapitlet i Hadeland bygdebok, bind 1 om «Hadeland i Oldtiden». Det er doktoranden på temaet fra 1926, Sigurd Grieg, som er forfatter.

Bronsesakene ble lagt i en gravhaug. Grieg mener likevel at de er et «votivfunn», noe som fortsatt ser ut til å gjelde blant fagarkeologene. Men i en grav? 

Dette stemmer ikke med det vi kan lese om «votivgavene» fra oldtiden. Dette var noe man overrakte levende mennesker ved spesielle anledninger, som regel til de som allerede var så høyt på strå at de ble ansett som guder.

Personlig heller jeg til en antagelse om at folk som ble gravlagt på Hadeland på den tiden – stolte mennesker som skulle «reise videre» – selvsagt fikk med seg sine fineste eiendeler i graven. Såpass respekt måtte man vel ha!