De begynte så smått å gjøre seg gjeldende i de mest datanerdete BBS-fora (se stolpe til høyre). Verre skulle de bli i Usenet-grupper og i e-postlister fra omtrent midt på 1980-tallet og til vel over år 2000, da de etter hvert kunne herje fritt over alt hvor verdensveven tilbød et kommentarfelt. Selvsagt finner vi dem også i sosiale fora med lave gjerder mot bråkmakere utenfra.
Hvorfor og hvordan troll og flammekastere opererer, er forsket på og belyst i lange baner. Akademiske kretser skjønte fort at dette var særskilte fenomener knyttet til en ny form for kommunikasjon mennesker imellom. Det varte ikke lenge før det kom bøker om samtaleformens utfordringer og problemer. Det er i denne litteraturen flammekastere (flaming) og troll (trolls) er etablert som begreper.
De eller den som setter i gang åpne diskusjonsfora, bør ha omtrent samme blikk på livet der som politimester Bastian i Kardemommme by (en munter politimann som vil sørge for at alle har det bra…). Jobben er likevel ikke noe man bare kan lese seg til. Den må læres over tid gjennom deltagelse, og personlig utvikling.
Flere typer
Internettforaenes ugress har to hovedfamilier, troll og flammekastere. Flammekasteres «medium» er følelser, og de opptrer i to varianter. En er litt bråkete, men neppe så ondsinnet. Den andre er en mer tvilsom type, som opptrer fordekt, med baktanker og skjulte motiver. I verste fall er de virkelig ondsinnede. Det er denne siste gruppen pressefaglig igangsatte nettsteder må være spesielt oppmerksomme på.
Flammekasting handler altså om å spille på folks følelser. Den første, mindre problematiske gruppen, har det i personligheten at de har for vane å trå til følelsmessig litt for ofte. Den mer problematiske flammekaster er den som kalkulert og bevisst spiller på andres følelser, kanskje til og med i forkledning. Det er lett å seile under falskt flagg på nettet.
For en sleip sosiopat er det lett å rigge til en krangel rundt et tema, for deretter å snike inn egen propaganda. Nettkyndige og profesjonelle informasjonsrådgivere, PR-agenter, spindoktorer, politikere osv. kan posere, late som om de er troll, mens de i virkeligheten er av den onde sorten flammekastere.
Troll kan også være plagsomme, men i hovedsak ønsker de bare å skape oppmerksomhet rundt seg selv. Derfor går de inn i samtaler med innlegg utenfor temaet eller med noe de kanskje vet vil irritere andre i gruppen. De er på pilkefiske etter oppmerksomhet. Hvis de ikke er fordekte flammekastere lar de seg som regel roe ned, oftest gjennom å bli ignorert.
Skjønt ikke alltid. Ansvarlige verter må passe på. Oppdraget deres er det motsatte av sensasjonspressens, for selv trollete kjendiser skal føle en viss trygghet. En fleip kan fort bli til «sannhet», som i verste fall går jorda rundt. En ubetenksomhet sagt i fylla (nedsatt bevissthet) eller i affekt av en offentlig person, er nok til å senke en karriere.
Vanlige, mistilpassede bråkmakere i et samtaleforum er en type ordensforstyrrere som politimester Bastian jevnt over kan overlate til den kollektive justis. Som regel (etter kutymen) vil denne bli ivaretatt av den eller de som har innledet samtalen. Blir stemningen amper, går det som regel over ved at de mest bråkete blir gående videre for seg selv. I de fleste fora er dette nesten å betrakte som dårlig vær for en dag eller to.
De store brannene i verdensveven oppstår bare når følelser kommer med i spillet. Pressefaglig er det med andre ord flammekasterne med baktanker man må passe på, holde under observasjon og eventuelt avsløre for offentligheten. Viktigst er det å kjenne sine pappenheimere, såvel trollene som flammekasterne. Man må altså samtale selv, i det minste følge samtalene med et sideblikk og trå til når situasjonen krever det.
Denne jobben har mange positive virkemidler og verktøy. Både i måten man deltar på og teknisk gjennom programmering av funksjoner. I nettstedets arkitektur er det overordnede målet å skape gode sosiale rammer.