Fra Club 7 til møteplasser i verdensveven

Club 7 var min generasjons møtested i Oslo for studenter og kulturinteresserte, moderne folk – også om de var litt oppe i åra. Jeg ble medlem høsten 1964, like etter starten i et kjellerlokale på Skillebekk.

Et lite miljø der man kunne prate med jazz-musikere og beat-poeter 

Club7passPHB

fra USA. Og av og til bli med på nachspiel hjemme hos Randi Hultin, som tilfeldigvis hadde rekkehusleiligheten sin rett nedenfor min hybel i Husebygrenda. (Kortet er fra da jeg fornyet medlemskapet i 1966 etter å ha vært til sjøs i halvannet år.) 

Underskog er et sosialt nettsted startet i 2005 for en målgruppe som lignet svært på den Club 7 hadde. Grunnleggerne av Underskog har skrevet om oppstarten i et kapittel i «Delte meninger», først publisert på nettet i et forum på Origo.no, så utgitt som bok på Universitetsforlaget i 2009. 

Som i Club 7 møtes i Underskog en del mennesker fra «den radikale motkulturen slik den kom til uttrykk i Norge, med aktiviteter innen teaterpoesijazzmusikk og visesang» (fra Wikipedia om Club 7). 

Club 7 var et sted for fysiske mennesker slik vi har vært vant til å møtes og snakke sammen fra tidenes morgen. Det var lett å se og oppleve et nytt og spennende liv. Noen få, bestemte møter, da utenlandske krefter innen jazz og poesi sto på plakaten, ble helt avgjørende for hvordan livet mitt gikk videre. 

Underskog er mer selve plakaten for de mange varianter av Club 7 i dag. Plakatene slås opp i en kalender som viser utesteder og arrangementer i Oslo, og noen andre større byer hvor det nå bor mennesker av samme utegående slag. Videre handler Underskog om hva medlemmene ellers, med nettets bedre eller dårligere manerer, finner på å snakke om – om de har lyst. Dette kan det være verdt å investere en del tid i, en kommunikasjonsform mange blir nødt til å skjønne noe av. Kanskje en tryggere øvingsplass enn Facebook er det også.

De av oss som har vært internettbrukere siden starten på 80-tallet vil ha en viss erfaring, og kjenner igjen en del fenomener. Men de mer tilrettelagte sosiale nettsamfunn i 2.0-kategorien er også forskjellige. Nå møtes langt flere mennesker av alle slag i slike teknisk tilrettelagte (virtuelle) samtalefora. Det tar både tid og krefter å finne sin plass her, eller man oppdager at man kanskje ikke bør bruke mer tid på dett. 

I Facebook og Twitter viser de fleste kun plakaten om seg selv, med ustanselig skiftende paroler og steder de skal besøke. De lar seg ikke stoppe av at markedsførere titter inn (mot betaling) via bakdører, og lesser mer og mer produktreklame på parolebærerne. Der som ellers i veven ødelegger trollene. Kanskje ikke de sunneste omgivelser for en norsk statsminister

Da er Underskog bedre likevel. Slike mer dedikerte, lokale fora der medlemmene deler erfaringer, nyheter og ting, vil fungere som en svært nyttig lokalavis, med informasjon og linker til sider og steder ute på nettet man ellers aldri vil oppdage. Underskog er også stor på bytte, salg og «gis bort», av personlige eiendeler, hjelp og tjenester. En stadig strøm av spørsmål, innlegg og diskusjoner er evirtuell versjon av utesteder hvor folk også diskuterer og gir hverandre informasjon om dette og hint.  Og fremfor alt, som på Club 7, blir det et sted å omgås og få nye venner, venner på ordentlig. Det har med graden av fordypelse som det gis rom for, og nærheten til de fysiske samlingsstedene. Det finnes ordentlige vennegjenger, sprunget ut av Underskog, i Oslo, Bergen, Trondheim og København. 

Dreamplakatclub7-600Tilbake til Club 7 og min tid der. Etter vinteren 1964-65 var jeg ikke i Oslo på permanent basis før høsten 1967. Jazzen var skiftet ut med rock. Bra for meg som i mellomtiden hadde oppdaget både Bob Dylan og Beatles, Frank Zappa og mange flere. Lyrikken var tonet ned. En gruppe rundt Guy og Sossen Krohg var derimot svært aktive på teaterfronten, nyskapende og eksperimentelt. Og det var debatter om det nye rusmidlet marijuana. Jeg gikk på den da ettårige Journalisthøgskolen, eller hva den da het, på Gamlebyen skole. På Club 7 dro jeg ofte, og bidro blant annet med plakater til et par arrangementer. Mer mimring her.

Men det ble stadig slappere stil hos den lille klikken som hadde startet Club 7. Ølsalget var det som bar virksomheten. Medlemmer og medlemskontingent var det fortsatt, men allerede i 1968 handlet det mer om å holde lokalet fullt til enhver tid. Mot slutten av 60-tallet mistet jeg interessen for å gå der. 

Etter at de hadde funnet sitt første faste, men også siste tilholdssted i Munkedamsveien, i kjelleren under plassen foran Oslo Konserthus, var jeg innom i høyden et par ganger. En nokså forsoffen bule var det jeg så, muligvis med litt kultur i bakrommene bak tobakksrøyken. Underholdningen var nok kul, men kulturen mindre så.

I de aller fleste miljøer som kanskje er litt dristige, spennende, litt uoversiktlige, kanskje populære, handler det i lengden om hva slags folk som setter sitt preg på samtalene i lokalet, og hvorfor de kommer dit. Den radikale motkulturen som Club 7 var en del av i starten, så jeg som nevnt ikke mye til under lokket i Munkedamsveien. Det var viktigere å bli sett på de kule stedene, og Club 7 var  fortsatt det mest kule i Oslo. 

Club7marijuanadebatt

På 70-tallet startet dessuten en masse overivrig politisk krangling i de radikale ungdomsmiljøene. Også på Club 7. Noen av de mest gneldrete lettvekterne fra den tiden deltar fortsatt på doveggene og i andre fora på nettet. Om politisk ståsted kanskje ikke lenger er det samme, har de vandret videre og havnet både høyt og lavt. 70-tallsdemagogene – særlig de fra universitetsmiljøet – kan fortsatt sine knep. På nettet møter de yngre folk, som står parate til å slåss om et hegemoni, særlig hvis et nettsamfunn blir litt populært. De unge, som er hjemmevante her, kan flere knep, som gamlingene fort lærer å bruke til eget formål. PR-folk og spekulative journalister rusler rundt og gjør sine observasjoner. Dermed går det nedforbakke, som på Club 7.

I dagens umodne, sosialt uklare nettsamfunn – dersom hensikten er å knuse rivaliserende politiske eller kulturelle retninger – så trenger man ikke agitere for sitt syn og dermed vise sin agenda.  Er det fora som tenderer i venstreside-liberal retning for eksempel, stormer gjerne noen markedsliberalere til. Da holder det å gå inn i diskusjonene for å ødelegge, søple det til slik at folk med seriøst og saklig engasjement tenker sitt og trekker seg ut. Mange skjønner ikke spillet. De er bare med fordi de synes det er kult å ha det kult.

Det er krevende, nå som før, for gründere og deres betrodde medarbeidere ved bordene, bak øldisken og ved døren å sørge for trivelighet og stil. Er man ikke hele tiden til stede med haukeblikk, sniker flammekastere og troll seg inn og søpler det til.

Author & Site • Tekst og nettsted: PER HELGE BERREFJORD