«Boller og fat til mat». Beskrivelse følger av hvordan disse pusses og oljes, med egenprodusert bivoksolje som siste finish. (Publisert første gang 1. januar 2019. Oppdatert sist 15. oktober.)
Oppskriften på «bivoksolje» fikk jeg på et kurs med Glenn Lucas i november 2018. Der laget jeg denne bollen – delvis etter hans design. Den er inspirert av bikubene, slik de så ut før kassenes tid. Emnet mitt, som jeg hadde med fra Brandbu, var ikke i proporsjon med den «beaded bowl» Glenn Lucas presenterer i denne videoen, la det være sagt. Formålet på kurset var å lære seg teknikken med å dreie «beads».
Faktisk hadde jeg hørt om «bivoksolje»-oppskriften før, i en Glenn Lucas-video jeg kjøpte i 2016. Det oppdaget jeg da så den igjen nå.
Mine gode venn og tredreierkompis Anders Bjerke-Egge er entusiastisk birøkter også. Innunder jul i 2018 var det modent for handling.
Bivoksen Anders hadde renset etter årets sesong var klar. En dunk vaselinolje det samme. Passende forhold var godt flytende på vel 85 grader C. På Glenn Lucas’ råd drillmixet vi også inn noe knust carnubavoks i blandingen på denne temperaturen. Til venstre er hele resultatet.
At bivoksen er reneste vare ser vi i kaserollen, der det tiloversblevne allerede har stivnet.
Med carnubavoks i blandingen, som gir en litt blankere og hardere/varigere finish, skal emnet stå – vel egentlig settes tilbake i dreiebenken – helt til slutt, og få friksjonsvarme.
Senere, når boller og fat har gjort sin nytte lenge, brukes vaselinolje ved oppfrisking. De er til hva som helst av måltider, og kan vaskes i vanlig såpevann og tørkes av etterpå. Da vil de, når de er blitt litt «tørre i huden», trenge oppfrisking med litt vaselinolje.
Bivoksolje-metoden
I kjøpevideoen fra Glenn Lucas, «Traditional Irish Platter», får vi en grundig gjennomgang av hvordan han gjør dette fra «a til å». Han starter helt ute med motorsaga. Her kort fortalt fra og med pussing og fram til bivoksolje-finish ferdig:
Det er to veier å gå når det gjelder pussingen, begge ender med emnet «mett av olje».
Skal pussingen gå fort og effektivt går man gjennom sandpapir-gradene tørt med drill, såkalt «power sanding».
Eller pussingen kan gjøres «vått», med vaselinolje, fra start. Da slipper man et støvete verksted. Det er bra på kurs og ved demonstrasjoner med flere i lokalet.
Er det pusset tørt, mettes emnet til slutt med vaselinolje. Ved våtpussing mettes emnet først, og så pusses det fra grovt til fint med våtpussepapir eller abranett dyppet i vaselinolje.
Min egen metode går mot å kjøre tørt i starten, f.eks. opp til 320K, særlig på endevedpartier og der grovere pussing trengs. Før 320K smøres inn med olje og så pusse vått videre opp.
Slipestøv blåses, børstes, tørkes vekk underveis – mellom hver papirgrad og så ofte som mulig uansett metode.
Hvor langt man vil gå med finhetsgradene ved pussingen og poleringen er eget valg. Det samme med hvor lenge man vil at jobben skal vare. Dette kommer an på hvor langt man vil gå i polert finish.
Det vanligste er å pusse til 400 eller 600K i første runde, fram til ferdig oljet. Så er det anbefalt å la olja trekke inn en stund, gjerne til neste dag. Da pusses tørt og forsiktig med veldig fint sandpapir – rundt 1000K, helst med benken roterende i motsatt retning. Godsaker til slik pussing finnes det mye av i billakk-området. For all del: Ligg unna den tidligere mye brukte stålulla. Den er eksplosjonsfarlig ved den minste gnist, f.eks. fra sliping av dreiejern.
Etter siste finpuss kommer omgangen med bivoksolje, som legges tynt og jevnt på med papir, klut eller en fin «pussepad». Så tørke av, polere med papir mens benken kjøres i stor hastighet. Da kommer den fine, semiblanke overflaten fram.
Men likevel! Om dette er gjort i løpet av et døgn eller så, vil «busta» reise seg igjen. Derfor er det et stort poeng å ha en avslutning i bunnen som kan settes i chucken igjen. En ny runde etter en del dager med finpuss, bivoksoljing og polering er ikke av veien!
Tilføyelse 15. januar 2019
Erfaringer etter et par uker med utprøving.
Det har ikke gått med mye!
Men det kommer jo an på…
Metoden jeg synes virker bra, består i å legge på et siste lag når vaselinolja har trukket godt inn, og etter en siste tørrpuss – som beskrevet over.
Til venstre metoden jeg har funnet fram til, med den finkornede (1000-1200K) pussepaden som pensel. (Oljepussing blir dette også!)
Bivoksolja er ganske hard under romtemperatur. I så fall setter jeg krukka under en lampe.
Med pussepaden legger jeg på bivoksolje-«kremen» mens benken går i pussefart til emnet et «mett» – og pusset og polert enda en gang!
Så kjøres benken på høy hastighet mens jeg holder rent tørkepapir hardt mot olja og emnet. Det er bare å holde på til resultatet synes!
Ikke bare til å se på, men til å ta på!
Det som virkelig overrasker etter siste finish er hvor behagelig det er å ta på resultatet, bollen eller fatet. Silkemykt!
Det avhenger nok litt av både treslag og hvor raskt denne prosessen tas. Jo tørrere etter pussing og vaselinolje – før siste trinn med bivoksolje – jo bedre vil jeg tro. Men kanskje enda bedre blir det ved å gjenta siste trinn etter en ukes tid.
17. januar: Et annet «grep»: Uten oljepussing først
Oljepussing og «mett av vaselinolje» før bivoksoljen er en langsom prosess, og jeg synes nok at noen treslag blir litt «feite» i overflaten, i alle fall i en god stund. Og at det kan bli nødvendig med enda en puss og runde med bivoksolje etter at overflaten har herdet ordentlig.
Derfor fant jeg på å droppe vaselinolja helt og gå rett på med bivoksolja – etter å ha pusset ferdig helt opp til finpussen. Dette på boller av henholdsvis syrin og tuja (funnet på miljøstasjonens «returemneplas»). Begge blir silkemyke ved tørrpussing opp til 600K.
Bivoksolja la jeg på med den gule pussepaden mens benken gikk sakte rundt. Da smelter voksen og olja og trekker inn i treet. Det blir å legge på litt mer, i lag, etter hvert som emnet mettes. Etter få minutter er det gjort. Så på med tørkepapir og høy hastighet. Silkemykt igjen! Og tørt ganske raskt.
Kanskje blir dette måten jeg vil fortsette med. Det minner veldig om min bruk av Hardwax Oil.
15 oktober 2019: Etter diverse måneder med bruk på ulike vis er jeg der igjen, nøyaktig som i setningen foran.
Problemet med blandingen er at det kan bli for mye, slik at overflaten blir for «feit» og ikke tørker på aldri så lang tid. Å vente med å tørke av til dagen etter for eksempel, i håp om at den skal trekke lenger inn i veden, er ikke så lurt.
På kurset jeg gikk hos Glenn Lucas i Irland i september fikk jeg også erfaring med at ny omgang med 600K våtpussepapir eller fin pussepad i motsatt retning, etter et døgn eller fem, gir et enda bedre resultat.
Da venter jeg med å dreie vekk chuckfestet i bunnen en dag eller to etter det igjen, nå på vakumchuck.