Lite nytt fra førkristen tid – om Hadeland i Oldsaksamlingen

Ikke så lite dristige er de i Oldsaksamlingen, som har sluppet det de har liggende der ut på internett. Om det triste skue er spesielt for de prehistoriske  funn fra Hadeland er bare å håpe, for dette er spesielt. På to måter.

Den første er det samme som Aksel Helmen undret seg over i Hadeland bygdebok bind 4 i 1952 – at funnene herfra er så få. Fortsatt er de svært få i Oldsaksamlingen. 

Den gang som nå: Funnfattigdommen herfra stemmer ikke med en rekke andre faktorer. 

Den må ha sine årsaker, men de er kanskje ikke så unaturlige når alt kommer til alt. Det har slått meg at rundt det digre veiprosjektet som nettopp er startet gjennom hele Viggadalen ikke er rapportert om noe interessant arkeologisk, tross de lovpålagte undersøkelser som skal ha vært gjort allerede. Dette ligner ikke mye på arkeologenes rapporter fra de store vei- og bane-prosjektene på begge sider av Oslofjorden. Der har de har pågått i flere år, og nye kommer til rett som det er. Svært mye nytt om vår tidligste historie har de kunnet fortelle, takket være de nitide undersøkelser av blivende veigrunn. 

Men ikke her på Hadeland. Hverken for veiutbyggere eller hardt arbeidende bønder på historiske marker… osv. Hadeland var et kjerneområde i steinalder, bronsealder, jernalder og vikingtid. Det er tett med graver, høye og flate. Likevel en nærmest pussig mangel på funn, skrev Helmen.

Den andre er mer kuriøs - om man velger å se det slik. Oldsaksamlingen viser en dristighet så man må gni seg i øynene. 

Ta bronseluren – eller lurene – fra Rossum i Røykenvika. Den er det et flott bilde av, trolig ganske nytt etter kvaliteten å dømme. Skjermdump/faksimile:

Restaurert må den også være. Til høyre under slik den så ut i Hadeland bygdebok i 1920-årene.

Bronseluren

Og her er Oldsaksamlingens informerende tekst om funnet i dagens presentasjon på internett: 

Levninger af 1 eller 2 Broncelure fra den senere Broncealder. Der er 3 større Stykker, hvori Røret har beholdt sin oprindelige Form og Krumning. Af disse er 1 afbildet til Prøve som fig. 4. Om dette Stykke er helt bevaret i den videste Ende, er uvist. Det har, som man vil se, i den anden Ende en trekantet Split i Kanten og en Bøile, vistnok bestemte til at optage et ophøiet Parti paa det Stykke, som her skulde indskydes, og beregnede paa at holde de to Stykker sammen. Det afbildede Stykkes Længde, maalt efter Krumningen, er 28,6 cm; Rørets indvendige Tvermaal er i den smale Ende 3,3 cm., i den vide 4,3 cm. Nær denne findes et ophøiet Mæanderornament. Det andet større Stykke er ganske tydeligt helt i den videre Ende og afbrudt i den smalere; Forskjellen i Vidde er forresten ubetydelig (4,8-4,9 cm.). Nær den smalere Ende et Mæanderornament, ganske som paa det afbildede Stykke, og ikke langt fra den modsatte Ende paa den indre Side af Krumningen en Hempe, udentvivl til Fæste for en Kjede. Dette Stykkes nuværende Længde er 35 cm. Det tredie Stykke er afbrudt i begge Ender og kun 13 cm. langt; det har ogsaa et Mæanderornament, ganske ligt de paa de to forannevnte Stykker forekommende. Dette Stykke stemmer, saa langt det er bevaret, ganske med det foregaaende i Størrelse og Form. Man kunde derfor let falde paa, at det har hørt til et andet lignende Instrument, og at her altsaa har været nedlagt to ganske ensartede Lurer, som oftest, hvor saadanne findes; noden Sikkerhed derfor kan dog neppe tilveiebringes efter, hvad der hidtil foreligger. Heller ikke lader det sig afgjøre, hvordan Lurens eller Lurenes Krumning har været i sin Helhed; kun sees, at Størrelsen har været betydelig. Foruden de nævnte 3 Stykker, der ere bevarede i nogenlunde oprindelig Skikkelse, er der flere smaa forbøiede Fragmenter, der ikke indeholder nogen Del af helt Rør. - 

Nærværende Fund er det første af Broncelure, som er gjort paa Østlandet og det andet i Norge; tidligere havdes et Par ret vel bevarede Lure i Stavanger Museum, fundne paa Reveim i Haaland Pgd., Stavanger Amt, i 1894 (Aarsb. 1894 S. 152-154). - Fundet gjordes i Høsten 1897 paa Brandbu Præstegaard paa Hadeland, Kristians Amt. ved Gravning i en Myr; ved Eftergravning omkring Findestedet er hidtil ikke mere fremkommet, end hvad ovenfor er anført. Gave fra Sognepræst H. Vangensten. 

(19023). (Senere (Jan. 1898) er tilkommet, foruden nogle ganske smaa, beskadigede Stykker, hvoraf intet er at lære, et stykke Rør, der er afbrudt i begge Ender, c. 13 cm. langt, der svarer nøiagtigt i Vidde og Ornamenter til den nærmest den beskadigede Ende værende Del av det ovenfor som No 2 beskrevne større Stykke. Dette vækker nogen Formodning om, at de bevarede Fragmenter tilhøre 2 forskjellige Instrumenter.) 

Oppdateringen er fra 1898.

----

Sigurd Grieg (Hadeland bygdebok nr. 1/ca. 1926) frisker opp teksten litt med å si nokså kategorisk at funnet handler om to lurer og ikke en. At de er offer til gudene tar han for gitt:

«Lurene fra Rossum fant man i en myr og de må utvilsomt oppfattes som et offer til gudene.»

Personlig vil jeg heller si «ferdig blåst». Sikkert mange fine opptog og mye godlyd i Rossumgutua den gang. Men så…

Jeg har inntrykk av at folk i eldre tider, og kanskje vel så mye i enda eldre tider, enten kastet det som ikke lenger fungerte – eller brukte det om igjen på en eller annen måte hvis mulig. Her ble det siste av uvisse grunner ikke gjort. Hornene manglet mer enn munnstykket. Jmf. disse, funnet i Rogaland. Bronserestene kan ha vært lagt til side for senere bruk i smykker eller lignende, så rotet bort, stjålet eller gjemt.

Lag noe brukbart, eller vekk med det, sa de vel. Slik var det i alle fall med flinten, en råvare som fortsatt ble knakket til bruksgjenstander i bronsealderen – og knakket videre på hvis mulig når eggen var ødelagt. Eller så ble den kastet når løpet var kjørt. 

Flinten var gjerne også en importvare fra Danmark – som bronselurene. Her er Sigurd Grieg like overbevist om hvor de kommer fra som om hvorfor de ble oppgitt av eieren:

«Likesom det ovenfor nevnte funnet fra Vestby i Lunner må vi her gå ut fra at vi står overfor danske importsaker.»

Mer om Vestby-funnet og bronsebukkene.

© Per Helge Berrefjord 2014 – 2016